Tilbake til artikler

07. september 2019

Er politikken en større klimatrussel enn bilen – noen tanker før valget

Grønn_dieselfyrOve.JPG

Kan det politiske klimaet vi er i ferd med å skape i Norge nå, gi oss store samfunnsutfordringer? Et politisk klima hvor mange mener dårskap og politisk narsissisme går foran det fornuftige? Hvor norske bilister og befolkningen for øvrig skal skammes og skremmes til å innrette seg etter ytterfløyene i norsk politikk? Hvis norske politikere ikke ønsker å være realpolitisk orientert fordi de føler klimaskam, er det vi velgere som må ta ansvar.

Det har vært mye snakk om toleranse i den politiske debatten i Norge før valget, og måten vi snakker om hverandre på. Polarisering, moralisering og latterliggjøring i debatten ser ut for å være den eneste måten å få velgerne i vandring på. Fakta og realpolitisk orientering ser ikke ut for å være en god måte å belyse en sak på. Karakteristikker som «8.500 kroner i sparte bompenger er en fjert», «du gir blaffen i om folk drukner» eller «ko-ko politikk» skal tydeligvis inspirere velgerne til å ta de rette valgene i henholdsvis klimapolitikk, integreringspolitikk og skolepolitikk. Eller som når Une Bastholm fra MDG under Arendalsuka hvor AMCAR var tilstede sa: «Bilisten, hvem er det» - til stor jubel fra de tilhørende i salen med MDG T-skjorter og plakater. Jeg satt der med undring og lyttet. Var det en latterliggjøring av de som kjører bil, eller var det et retorisk spørsmål?

Mulig de synes det var morsomt, mulig MDG ikke har fått med seg hvem bilisten er. For mange kan det virke som om kampen for et bedre klima og miljø er den viktigste vi fører, og at den har preget den norske valgkampen. Her har både MDG og Venstre gjort en god innsats. Men for mange er ikke den ideologiske kampen for klima og miljø viktigst. I stedet for en utopisk og moraliserende politikk på klima- og miljøsiden ønsker man seg en mer realpolitisk tilnærming til samfunnets utfordringer. Og for oss bilister er det godt å se, tross all mobbingen vi må finne oss i, at den egentlige kampen har vært kampen for bilismen. Tenk det, den store politiske kampen som kunne ha veltet regjeringen i denne valgkampen het ikke «klima og miljø» - den kampen het «bompengeforliket». Og det var ett parti som særlig tok den kampen, Fremskrittspartiet. Så tenker jeg at de velgere og politikere som er så lite realorientert at de tror at «bompengeforliket» handlet om hvor mye vi betaler pr bompassering, mangler evnen til å forstå fullt ut sakens alvor og hvordan befolkningen i et moderne velferds- og velstandssamfunn tenker, fungerer og resonnerer.

Min påstand er at «bompengeforliket» handler om mye mer enn hva bilisten skal betale pr bompassering. Det er i realiteten et signal på at noen politikere ser at vi har et gryende folkeopprør på gang. Ikke fordi opprørerne er idealister, ikke fordi de er moraliserende – men fordi man ønsker seg en realpolitikk for bilistene. I noen byer i Norge er bilist-opprøret «mot den etablerte politikken» stort nok til at de etablerte partiene bare kan drømme om ha samme oppslutning. Det i seg selv bør få noen og enhver til å tenke.

Ser ikke politikerne at nordmenn, den norske bilisten – ikke lenger finner seg i alt – og reagerer? Selvsagt er der ingen reaksjon uten en motreaksjon. Men i motsetning til hva mange tror, tror ikke jeg dette er motreaksjonen mot MDG eller «klimabrølet». Men en reaksjon på at det politiske klimaet i Norge er blitt slikt at folk flykter fra styringspartiene og barrikaderer seg på fløyene. De som ønsker en sterk statlig styring av vår adferd – kontra de som ønsker å forsvare velferdssamfunnet og friheten. Midt i dette står to store partier – Høyre og Arbeiderpartiet - som dras i av politiske krefter som vil ha dem til å jobbe for de politiske ytterfløyene. Og dessverre har de to partiene i ren klimaskam kjøpt ideen om at hvis man ikke gjør det man kan for klima – så forsvinner velgerne og jorden går til grunne, i den rekkefølgen. Dermed har man også solgt styringsdyktigheten sin.

«Bompengeopprøret» er et kraftig signal til politikerne om at bilen skal har sin rettmessige plass i vårt samfunn. Og et signal på at man ikke kan regne med at bilisten vil finne seg i å være en gjenstand for beskatning og regulering tilnærmet likt et forbud. Bilisten sier ja til miljø, men signaliserer at det eneste vi oppnår med klimafanatisme er steile fronter, ustabilitet og misnøye i samfunnet. Bompengesaken er derfor like mye en kamp for et fornuftig regulert samfunn, den frie viljen, om vi skal bygge en velferdsstat der majoriteten har like muligheter, der ulikhetene utjevnes eller om vi skal la klimabrølet gå foran all sunn fornuft?!

Min kropp – mine valg. Skal man ha toleranse og aksept for politikken sin i et samfunn så må man finne de gode løsningene. Hva er de gode løsningene for de som har klimapanikk og de som ikke har det? Jo, kanskje det kunne være å ta stilling, i stedet for å bare løpe etter de som moraliserer og brøler høyest? Det være seg de med klimapanikk eller de med bompengepanikk. Hvis jorda reddes med veiprising eller bompenger i Norge – ja, så skal jeg gjerne betale mer. Hvis ikke – vil jeg ha pengene mine tilbake!

Den som tror at man kan melke hvor mye som helst ut av deler av befolkningen, i dette tilfelle bilisten – er i beste fall en dåre! Flertallets politikk mot den norske bilisten er i dag nær det jeg vil kalle en elitistisk tankegang, som passer bedre i ettparti stater der befolkningen er vokst opp med politbyrå og propaganda, og ikke for en oppegående og resonerende befolkning i en velferdsstat. For folk flest er dette absurd – derfor blir det bråk. Som i Hong Kong, og som i Frankrike. Mitt håp er at norske politikere ut over Fremskrittspartiet tar grep, da tenker jeg spesielt på styringspartiene Høyre og Arbeiderpartiet. Få hodene opp av klimabøtta, og begynn å se dere rundt etter egen ansvarlig politikk på dette området. For det politiske klimaet vi er i ferd med å skape i Norge nå, kan gi oss større utfordringer enn det det vil være å leve med 1,5 grader varmere gjennomsnittstemperatur.

Store grupper, spesielt bilister, føler seg mobbet. Det skal ikke mye folkevett til for å forstå at det, og man kan like godt innse det først som sist; bompengeopprøret kommer ikke til å stoppe før politikerne skjønner at man i lengden ikke kan tvinge bilister bort fra veiene samtidig som man skal ha dem til å betale for samfunnets fellesgoder. Det skal ikke være slik at de som brøler høyest får rett. Når folk som er født og oppvokst i en by, føler seg utestengt fra byen fordi politiske innflyttere vil ha byen annerledes, da er det grunn til å tro at de som brøler høyest har fått råderett. Mens den store stilltiende massen, taper. Med de ordene går det ut en oppfordring til alle våre medlemmer; ikke sitt hjemme å la andres stemme bestemme din fremtid – bruk stemmeretten din. Man behøver ikke å brøle, man behøver ikke gjøre opprør – for en stille stemme i stemmeurna den 9. september teller like mye. Kjør og stem – godt valg!

Tagger

Takk for din påmelding. Lukk