Tilbake til artikler

10. oktober 2019

Er det OK å skattlegge bilistens fritid?

Ove.jpg

Hvor langt kan man tillate seg å gå når det kommer til forslag om hva bilistene skal betale for? I forrige uke la Transportøkonomisk Institutt (TØI) fram en rapport om dagens og morgendagens bilavgifter. Ambisjonen er å skape et paradigmeskifte i måten bilistene blir beskattet på ved å innføre dynamisk GPS-basert veiprising. Den tradisjonelle tankegangen om at bilistene skal betale for hva det kostet å bygge veien, skal vrakes. I stedet skal hver trafikant betale for de «plagene» de påfører samfunnet med sin bilkjøring. På alle offentlige veier og for alle motorkjøretøy skal det oppkreves en kilometeravgift som varierer med hvor stor ulempe den enkelte biltur gir opphav til hos andre enn bilføreren selv, forklarer forsker Lasse Fridstrøm, som har skrevet rapporten.

Transportøkonomisk Institutt hevder i rapporten å lansere en helt ny måte å tenke bilavgifter på. AMCAR mener TØI i stedet tåkelegger den virkelige hensikten; å sikre at bilistene forblir en forutsigbar og utømmelig melkeku til staten også i framtiden. Konkret foreslår TØI at veiprising kan erstatte en rekke avgifter som veibruksavgiften i drivstoff (5,25 kroner pr liter), bompenger, en del av trafikkforsikringsavgiften, vektårsavgiften for tunge kjøretøy og den miljødifferensierte årsavgiften for tunge kjøretøy. Den høye engangsavgiften på kjøp av kjøretøy og CO2 avgiften på drivstoff fredes, og skal beholdes mener TØI. Avgifts regimet og det medfølgende byråkratiet som skisseres i TØIs rapport er vanskelig å forestille seg rekkevidden av. TØI innrømmer faktisk selv at det er svært vanskelig å forutsi omfanget og kostnaden av byråkratiet som må innføres for å gjøre veiprising til en realitet. Statens Vegvesen har imidlertid anslått at prisen kan bli opptil 100 ganger høyere enn dagens bompengeordning! Å tro at veiprising vil føre til en lavere og mer rettferdig beskatning av bilistene er ren utopi mener AMCAR.  

Begrunnelsen for omleggingen er delvis tuftet på konsekvensene dersom Stortinget skulle lykkes med målet om at alle nysolgte biler er nullutslippsbiler i 2025. Nettopp her er det paradoksale, «dersom en skulle lykkes med å nå dette målet, vil skatteinngangen forvitre, biltrafikken øke og framkommeligheten avta i takt med at bilkjøring blir mye billigere». Veiprising er altså en politisk ide som vokser frem som en konsekvens av at bilistene har fulgt den førte og pålagte politikken i Norge. Konsekvensen er altså at å kjøre bil må gjøres dyrere! I mangel politisk entreprenørskap og gode løsninger, velger man å ty til et skattetaksameter som starter i det man setter bilen i bevegelse. Du skal skattlegges ut fra når du kjører, hvor langt du kjører, og hvilken type bil du kjører. Systemet tar ingen hensyn til hvilket formål bilen benyttes til. Heller ikke om man har god eller dårlig råd. Sosialt urettferdig så det holder, og på mange måter blir forslaget om veiprising et symbol på at «utakk er verdens lønn» dersom man hører på politikerne. Vi har sett handlingsmønsteret før, senest da AMCAR forgjeves talte for døve ører imot favoriseringen av dieselbiler i 2007.

I dag betaler bilisten for fellesgoder som også kommer resten samfunnet til nytte, i størrelsesorden et forsvarsbudsjett. Nå brukes ikke pengene på forsvar alene, men veldig mye til andre samfunnsnyttige formål, også veibygging. I tillegg så betaler bilistene nesten alt kommuner og fylker skal bidra med for å tilrettelegge for gangstier, sykkelstier og kollektivtrafikk. Prisen bilistene betaler for bymiljøavtalene, er alt for høy og usosial i dag. Derfor er det faktisk nesten absurd at bilisten aksepterer å bruke mer av fritiden sin til å stå i kø fordi kommunen har endret kjøremønsteret for å favorisere sykkel, gange og kollektiv transport. Når prisen går opp for en tjeneste, forventer brukerne at kvaliteten på tjenesten går opp. Men ikke i dette tilfellet. Kjøremønstret forverres og bilen utelukkes fra flere områder – kjøretiden går opp og dermed prisen på bilbruk. Det betaler bilisten ekstra for i dag, og forslaget om Veiprising er at vi skal betale enda mer i fremtiden. Er det virkelig noe vi bilister skal finne oss i?

Flere politikere applauderer rapporten fra TØI. En rapport hvor man effektivt sett foreslår å prissette bilisten fritid – altså den tiden man bruker ekstra for å komme seg til- og fra jobb fordi det trafikale mønstret er endret til det parodiske for mange. Selv brukte jeg 50 minutter på en kjøretur som normalt sett tar 20 minutter i rushtrafikken igjennom Trondheim sentrum etter omleggingen i høst. Jeg brukte altså 30 minutter mer av min fritid – til å stå i kø. For det betaler jeg 2600 kroner i måneden – til gang, sykkel og kollektivtiltak for at den trafikale avviklingen skulle bli bedre. Men ikke bare bruker jeg dobbelt så langt tid som før tiltakene ble satt i gang og prisen for min kjøring ble dramatisk dyrere, jeg slipper nå ut langt mer klimagasser enn nødvendig på grunn av den symbolske «miljøpakkeomleggingen». Nå applauderer enkelte politikere den geniale ideen at kø koster, og at bilisten er en ulempe. Senterpartiet, værsågod – jeg gir dere veiprising i by og bygd.

I Nettavisen tas det frem et eksempel hvor en lærer i distriktene med TØIs forslag må betale 20 kroner i avgift for å komme seg på jobb. En lærer i et byområde må betale 250 kroner. Heia hauet – sier jeg! Samferdselspolitisk talsperson for Arbeiderpartiet, Sverre Myrli, karakteriserer dette som «musikk i sine ører». Ja forstå det, både Arbeiderpartiet, KrF og NAF har gått i bresjen for utredning om Veiprising. Min påstand er at hvis det er det mulig å karakterisere veiprising som «musikk i mine ørere», så er man i beste fall politisk tonedøv. Er det klimabrølet som har skadet hørselen?

Kan et slikt forslag kalles «musikk i mine ører» så har jeg lyst å komme med en strofe jeg og. Jeg går med på å betale for min reisetid på vei til jobb (altså det som er min fritid) hvis alle andre gjør det! Alle som bruker av fritiden sin til å komme seg på jobb betaler det samme. Så istedenfor veiprising innfører vi et totalitært styresett med overvåkning av alle. Så fort du befinner deg på en vei begynner minuttene å telle og taksameteret å gå. Om du går, sykler eller tar kollektivt til jobb må du betale for tiden du er på veien. Taksten vil variere ut fra hvor mange minutter du er på vei, la oss si mellom 25 øre og 25 kroner – alt avhengig av hvor i Norge du befinner deg og om du går, sykler, tar kollektivt eller kjører bil. Genialt – not! Det er direkte frekt å foreslå noe sånt – og fullstendig uetisk! Vi har et system i dag for å ta inn inntekter til samfunnet – det kalles skatt!

Så nå får det jaggu være nok, og jeg krever at styringsdyktige partier som Arbeiderpartiet og Høyre kommer på banen. Politikk som bidrar til polarisering i samfunnet har vi nok av, mest fordi styringsdyktige partier ikke klarer å utforme en politikk. Særlig gjelder dette i relasjon til klima og miljøutfordringer på samferdsel. Som i mitt tilfelle der reisetiden er mer enn fordoblet sammen med klimautslippene mine etter at «bymiljøpakken» kom. Dette er politisk forledelse og lureri, for å si det på godt norsk. For de fleste bilister fremstår det som historien om keiserens nye klær.

Jeg kan forstå at vi skal ta hensyn til klima og miljø. Jeg forstår at vi veimessig ikke kan bygge oss ut av trafikkveksten, og jeg kan forstå at enkelte folk får helseplager av dårlig luft i byene. Men er det virkelig en folkerett å få bilen vekk? Kan man, dersom man bor i Ålesund og er hyperallergisk mot fisk, gå til bystyret å be dem avvikle fiskeindustrien i byen? Eller hva med de som bor i byen men som jobber utenfor, er det riktig å si at bare må finne seg en jobb på landet? Hvis du synes dette var dumt, så tenk over at forslaget om veiprising faktisk gjelder både når du skal til- og fra arbeid. Hvis bilistene, vi som betaler for veiene, vi som bruker tid på veien og arbeider og betaler skatt til velferdsstaten, transportørene som frakter varer inn- og ut slik at velferdsstaten kan fungere – er en belastning for samfunnet - ja da tror jeg at jeg melder meg ut av dette samfunnet. Tanken om at samferdsel er en belastning som skal prises etter hvor stor ulempe den enkelte biltur gir opphav til hos andre enn bilføreren selv - er absurd for meg.

Men som bilist må man være forberedt på det absurde. Som når man hører reporter i Politisk Kvarter i NRK Radio på onsdag 2.oktober, Astrid Randen; «når man skal gjennomføre det grønne skifte – hvorfor skjerme bilistene». Spørsmålet gikk til FrP, som i forslag til Satsbudsjett 2020 har fått igjennom at bilistene ikke skal betale mer Co2-avgift i det nye budsjettet. Men spørsmålet er jo galskap! Bilistene betaler jo allerede mer enn alle andre! Bilisten er ikke skjermet – tvert om, bilisten er hardest rammet. Industrien betaler 250,- kroner pr tonn CO2 som slippes ut mens bilisten betaler ved kjøp av bilen 1000.- kroner pr gram/km bilen kan slippe ut!! I tillegg betaler bilisten i snitt 1,27 kroner i CO2-avgift pr liter drivstoff forbrukt. Omregnet til pris pr tonn utslipp blir det 550,- kroner tonnet – altså over det dobbelte av industrien betaler. I tillegg kommer kjøpsavgift som sammenlignet er 10 milliarder pr tonn. Det er stor forskjell fra 10 milliarder til 250,- kroner. Så hvordan i all verden kan noen få seg til å spørre om hvorfor «bilisten er skjermet for det grønne skiftet»? Men hun (Astrid Randen) gir seg ikke. Senere i programmet henvender hun seg til parlamentarisk leder i Venstre, Terje Breivik, og spør; «er det ikke en bismak at bilisten slipper fri». Nok en gang, en forskrudd holdning om at «bilisten skal tas». Til tross for at programlederen spør fire! ganger om ikke det har en bismak for Venstre at bilisten slipper fri, svarer Breivik godt for seg. Til slutt konkluderer programlederen med at «hun ikke får det svaret hun ønsker seg».

Jeg skal gi dere svar: Nå får det være nok! Det finnes grenser for hva bilisten kommer til å finne seg i. Å ja, håpet ligger i at noen politikere og journalister setter seg inn i sakene og skjønner hvordan man må bruke tid for å rigge et samfunn for fremtiden. Selv har jeg redusert utslippene mine med 80% ved bytte til en nyere bil. Så som bilist har jeg derfor allerede nådd klimamålet om 80% reduksjon innen 2050 –. Men det er vanskelig for politikere å forstå når de lange linjer og gode løsninger overlates til populister, MSM og ensrettede forskere. På sikt blir det bare polariserende, konfliktskapende og grenseløst tullete! En skatt på folks tidsforbruk for å komme seg på jobb, fortjener ingens oppmerksomhet.

AMCAR er den eneste bilorganisasjonen i Norge som jobber aktivt mot veiprising.